Sosiokulturell læringsteori


En oversikt over viktige begreper, prinsipper og teoretikere.



I etterkrigstiden har norsk undervisningstradisjon vært preget av en kognitivt orientert konstruktivisme med utgangspunkt hos den franske psykologen Jean Piaget. Fokuset i denne teorien er rettet mot eleven som individ. Ytre informasjon er med på å konstruere elevens egne kunnskaper, men det er i hovedsak eleven som konstruerer dette selv. Kunnskap og kompetanse knyttes i hovedsak til indre, mentale prosesser hos det enkelte individet.

I de senere år har denne pedagogiske modellen blitt utfordret av den russiske psykologen Lev Vygotsky. Den har blitt utfordret av sosiokulturelle perspektiver på læring. Vygotsky’s teori fokuserer på samspillet mellom individet og de sosiale og kulturelle omgivelser som individet opptrer innenfor. Med andre ord så kommer kunnskapen fra samspillet mellom individet og omgivelsene, og ikke bare fra individet. I den sammenheng er det snakk om kulturelle verktøy, og at de utgjør en helt avgjørende rolle. Det kan være rene fysiske verktøy, men også psykologiske verktøy. Rene fysiske verktøy kan være kalkulator, regnemaskin, mens psykologiske verktøy kan være tall og språk.

Lev Vygotskys teori bygger på at læring er en sosial prosess, hvor individet lærer i samspill med omgivelsene. En viktig faktor i denne teorien er språket, som ikke bare brukes til kommunikasjon, men også tenkning og refleksjon. Vygotsky omtaler språket som et medierende redskap.
Vygotsky mener at utviklingen løper fra det sosiale til den individuelle, det vil si at barnet kan utføre en handling i samspill med andre, før det er i stand til å utføre den alene. Forskjellene mellom disse to ”nivåene” kalles den proksimale utviklingssone eller den nærmeste utviklingssonen.

Sosial konstruktivisme:
Den tar utgangspunkt i at både læring og kunnskap må ses i lys av kulturen, språket og i det hele tatt det fellesskapet som individet hører til i. Den er lett å koble til praktiske hendelser i klasserommet, og er derfor blitt en populær teori i pedagogisk sammenheng. Når det gjelder hvordan barn lærer, støtter denne retningen seg gjerne til språkets betydning og til Vygotsky teori.



SENTRALE TEORETIKERE:


Lev Vygotsky
Lev Vygotsky var en russisk teoretiker og levde fra 1896 til 1934. Han vokste opp i byen Gomel og tilhørte den jødiske middelklassen. Vygotsky var et såkalt barnegeni og i 1913 tok han eksamen ved et jødisk gymnas i Gomel med gullmedalje. I 1917 avsluttet han sin juseksamen og i 1925 avla han doktorgraden ved det psykologiske instituttet ved universitetet i Moskva. Han var også lærer ved dette universitetet, og han var en populær lærer. Noe av grunnen til hans popularitet i tillegg til hans utstråling og dyktighet, var at han forsøkte å bygge opp en psykologi på et marxistisk grunnlag, noe som var viktig i den gryende og håpefulle Sovjetstaten. Han arbeidet hardt og publiserte mange vitenskapelige arbeider i løpet av sitt korte liv. Han døde av tuberkulose i 1934.


George Herbert Mead (1863-1931)
George Herbert Mead var en amerikansk filosof, psykolog og sosiolog. Mead blir betraktet for å være en av sosialpsykologiens (skjæringspunktet mellom psykologi og sosiologi, der psykologien er opptatt av å beskrive enkeltmennesket, mens sosiologien beskriver grupper av mennesker) grunnleggere.

Grunnen til at vi kan knytte George Herbert Mead opp mot den sosiokulturelle læringsteorien er fordi Mead er opptatt av at læring til et individ må sees i sammenheng med det sosiale rundt individet. Dette avgjør de sosiale handlingene til mennesket. Fortid, nåtid og fremtid er viktig. Virkeligheten har sitt sete i nåværende tid og den nåværende tiden har både en fortid og en fremtid. Fortiden til et individ (her: barn) har betydning for individets sosiale vesen i nåtiden. Vi kan også si at nåtiden har konsekvenser for hvordan mennesket blir i fremtiden. Dette kan knyttes opp mot det sosiokulturelle perspektivet der de sosiale rammene rundt et individ har betydning for handlingene det gjør.


Mikhail Bakhtin
Mikhail Bakhtin (1895-1975) var en russisk språkfilosof, litteratur- og kulturteoretiker. I forbindelse med sosiokulturell teori omtales han ofte sammen med Vygotsky da de begge var opptatt av språket og dialogen i læringssituasjoner. Bahktin mente at kunnskap ble til i samarbeid mellom den som skriver og den som leser, eller den som snakker og den som lytter. Hans var mest opptatt av relasjoner, kommunikasjon (dialog og monolog) og språket.
”I følge Bakhtin er alle sosiokulturelle fenomen grunnlagde på dei same prinsippa som kommunikasjon, det vil seie dialogiske relasjoner mellom personar og grupper, mellom ulike stemmer, ulike symbolske system (t.d. bilde, tekst og tone) og ulike former for praksis.” (Olga Dysthe 2001)


John Dewey (1859-1952) – ”Learning by doing”
Dewey var en amerikansk filosof og pedagog, og en av de første som la vekt på aktiv medvirkning i læringsprosessen. Han har fokus på at utdannelsen skal være en fortsettelse av det virkelige livet utenfor skolen, en utvidelse av syns og erfaringsfeltet, og hevder at man ikke kan lære bare av ytre stimulering, men at det også er nødvendig å høste egne erfaringer. Samarbeid og samtale mellom elever er sentralt, og læreren skal tilrettelegge for at elevene skal kunne løse problemer og konstruere sin egen kunnskap.

Han la stor vekt på det sosiale sin betydning for læring og utvikling, og hadde stor tro på oppdragelsens muligheter både for å gi kunnskap, så vel som karakterdannelse. Dewey trekker også frem at begreper er kontekstuelle. Med dette mener han at ting er i en kontekst, i den forstand at personer kan ha ulik oppfatning av ting. Det en ser og opplever på en spesiell måte, kan observeres og oppleves helt annerledes av andre, noe som videre kan knyttes opp mot forståelsen for læring og utvikling. Situasjoner i klasserommet vil kunne møte elevene på ulike måter.


Proksimal utviklingssone:

Proksimal= Noe som ligger nær kroppens el. organets sentrum, midtlinje el. festepunkt. Mots. distal.
proksimal_utviklingssone.jpg

Den sosiokulturelle læringsteorien mener at utviklingen løper fra det sosiale til det individuelle. Dette viser den proksimale utviklingssonen. Den viser hva barn kan klare alene, og hva barn kan klare med hjelp av en som ”kan mer”. Altså, barn klarer å utføre en handling i samspill med andre før de er i stand til å utføre den alene. Utfordringen er å utnytte denne sonen for optimal læring. Barnet må da arbeide aktivt sammen med andre, og få støtte på veien for å klare oppgaven på egenhånd. Undervisning etter dette prinsippet må legges opp slik at elevene har noe å strekke seg etter, men ikke helt utenfor rekkevidde for det man forventer at eleven skal oppnå. Den proksimale sonen er ikke noe som er fast hos hver elev, men noe som varierer med elevenes og lærerens evner innen hvert fagfelt og hvilke arbeidsmetoder som benyttes.


Olga Dysthe (2001) har strukturert seks sentrale aspekt ved et sosiokulturelt syn på læring, som på mange måter oppsummerer de viktigste kjennetegnene ved teorien:

1. Læring er situert.
Dette dreier seg om hvilken kontekst læringa foregår i. Begrepet kontekst er brukt i svært forskjellige betydninger, så det er nødvendig å klargjøre det. I ordbøkene blir kontekst forklart både med ord som går på helheten og ord som går på det som er rundt oss. Svært ofte blir kontekst i pedagogisk sammenheng fremstilt som en rekke konsentriske sirkler omkring den lærende, og en fremstiller lag på lag med kontekster. Men det latinske ordet ”contextere” betyr å veve sammen, og karakteristisk for en sosiokulturell forståelse av kontekst er at alle deler er integrerte, vevd sammen, og læringen inngår i denne veven. Det handler om hvordan omgivelsene påvirker oss og hvor relevante de er.

2. Læring er grunnleggende sosial.
I læringssammenheng blir sosial brukt i minst to betydninger; den ene fokuserer på den historiske og kulturelle sammenhengen og den andre på relasjoner og interaksjon mellom mennesker. Kunnskap og ferdigheter har ikke sitt utspring i hjernen som biologiske fenomen. Selv om hjernen vår er en komponent i det som gjør avansert læring mulig, er ikke kunnskapene og ferdighetene lokaliserte der eller i biokjemiske prosesser. Den rollen som andre personer(lærere, medelever, arbeidskamerater) spiller i læringsprosessene, går ut på å gi stimulans og oppmuntring for individuell konstruksjon av kunnskap. Interaksjoner med andre i læringsmiljøet er avgjørende både for hva som blir lært, og hvordan. Individet tar del i mange ulike diskurssamfunn, og klasserommet er bare et av dem. De snakker sammen i grupper, de lærer i andre sosiale sammenhenger og de kan lære gjennom media og for eksempel Internett. Det er i disse diskurssamfunnene de som lærer finner de kognitive redskapene, ideene, teoriene og begrepene, som de gjør til sine egne gjennom sitt personlige strev for å skape en mening av det de opplever.

3. Læring er distribuert mellom personer.
Kunnskap er distribuert mellom mennesker innenfor en fellesskap ved at de kan ulike ting og har ulike egenskaper som alle er nødvendige for en helhetsforståelse. Og fordi kunnskapen er fordelt, må også læringen være sosial.

4. Læring er meditert.
Et av de nye begrepene som Vygotsky har brakt inn i pedagogisk tenkning, er ”mediering” eller formidling, som blir brukt om alle typer støtte eller hjelp i læringsprosessen, enten det er av personer eller redskaper i vid forstand (se også den proksimale utviklingssonen over). Kombinasjonen av personer eller redskaper skaper helt nye og utvidede kognitive og praktiske potensial. Redskaper betyr i det sosiokulturelle læringsperspektivet de intellektuelle og praktiske ressursene vi har tilgang til, og som vi bruker for å forstå omverdenen og for å handle. I alle disse prosessene er kommunikasjon og interaksjon mellom mennesker helt sentralt. Redskaper mediterer læring på mange ulike vis. Bøker, film og video fungerer som informasjonskilde for studenten. Notatblokka, blyanten og PC-en fungerer som fysiske redskaper som mediterer organisering, lagring og videreutvikling av innhold i tekster og egne tanker. Det viktigste mediterende redskapet for mennesket er språket. Hvordan språket fungerer, som en kulturell, mediterende redskap er et særdeles viktig tema innenfor sosiokulturell læringsteori.

5. Læring er deltaking i praksisfellesskap.
Jean Lave og Etienne Wenger gav i 1991 ut boka ”situated learning”, ei bok som er en av de mest refererte i nyere pedagogisk litteratur. De nærmet seg læring fra studiet av hverdagen til mennesket både i fjerne og nære kulturer, og de tok dermed inn et annet perspektiv enn når utgangspunket er "tradisjonelle" læringssituasjoner. Læring foregår over alt og alltid, og Lave og Wenger hevder at læringsforskning har ignorert det faktum at læring er grunnleggende et sosialt fenomen. Slikt sett er de helt på linje med Vygotsky, og de presiserer dette ved å hevde at læring primært skjer gjennom å delta i praksisfellesskap. Deltakingen i praksisfellesskapet er først perifer, det vil si at den lærende mangler det meste av den kunnskapen som kreves for å være et fullverdig medlem i denne praksisfelleskapen, men deltakingen blir stadig med kompleks.

6. Språk og kommunikasjon.
I den sosiokulturelle teorien er språket det viktigste redskapet for å kunne kommunisere og tilegne kunnskaper i fellesskap. Språk er ikke bare et middel for læring, men selve grunnvilkåret for at læring og tenkning skjer. Sosialt samspill er medvirkende i menneskets liv helt fra vi blir født, og språket blir raskt en viktig del av barns læring og utvikling. Kommunikasjon kan ses på som en prosess der man deler erfaringer og dermed konstruerer kunnskap.
Den sosiokulturelle teorien legger til grunn at språket har tre funksjoner:
  • Språkets har en utpekende funksjon ved at vi kan navngi det som finnes rundt oss, for eksempel ei jente og et hus. Dette er den enkleste funksjonen språket har, og er i seg selv ikke medvirkende til kommunikasjon.
  • Språket har også en semiotisk funksjon som innebærer en relasjon mellom språklige uttrykk, dvs. at det skapes sammenhenger i språket. Dette gir språket mening og innhold.
  • I tillegg har språket en retorisk funksjon som er en avgjørende faktor i den sosiokulturelle teorien. Ord og sammenhenger alene skaper ikke læring og forståelse. Måten vi bruker språket for at det skal gi mening er avgjørende. I tillegg kan ordene og begrepene ha ulik betydning i forskjellige kontekster. Det vesenlige er at det skapes en kommunikasjon.




Kilder:

Bøker:
• Imsen, Gunn; Elevens verden. 4.utgave universitetsforlaget 2006.
• Dialog, samspel og læring. Olga Dysthe 2001

Internettsider:
http://www.religion.no/wp-content/uploads/tidsskrift/sprakligeverktoy104.html
http://no.wikipedia.org/wiki/George_Herbert_Mead
http://student.hive.no/lhaveraae/pedagogikk/Sosiokulturell.doc
http://www.idunn.no/ts/npt/2008/03/vygotskys_og_bakhtins_perspektiver_i_teori_og_praksis#1ref
• student.hive.no/mberntsen/pedagogikk/Det_sosio...2doc.doc
• student.hive.no/jolsen/Revidert%20Sosio%20perspektiv.doc